Jon og Cathrine i Berlin

Teaterforestillingen Berlin Alexanderplatz går i disse dager for utsolgte hus inne i Palast der Republik.

Klokka halv ett i natt slutter endelig de røde lyspærene over kneipa på scenen å blinke, Franz Biberkopf tar sin døde kjæreste Mieze over skuldrene og vakler til venstre ut i natten. Og vi vakler ut av den tidligere parlamentsbygningen i DDR etter nærmere fem timer i selskap med Franz, Mieze og resten av karakterene i Frank Castorfs teateroppsetning av Alfred Döblins Berlin-epos, Berlin Alexanderplatz.

Frank Castorf har som leder av teateret Volksbühne på Rosa-Luxemburg-Platz opparbeidet seg et rykte som Tysklands beste, og tidvis mest kontroversielle, teaterregissør. Han har satt opp og radbrukket både Ibsen, Bulgakow, Shakespeare og Dostojevskij med bruk av esktreme virkemidler, blod, gørr og rockemusikk. Og nå hadde han virkelig fått en utfordring å bryne seg på: å sette opp den mest berømte av alle Berlin-romaner som teaterstykke inne i Palast der Republik.

For egen del er vi glad vi nylig har (gjen)lest Döblins roman, og slik sett i grove trekk hadde handlingsforløpet klart for oss. For her var det ikke alltid like lett å følge med. Dialogene forgikk - innimellom skrik, slåssing, sex, bilkjøring og stolknusing - på arbeiderklassedialekt, sveitsertysk eller russisk, sceneskiftene tidvis i et voldsomt tempo, og persongalleriet var ikke alltid like lett å holde oversikten over. Men når det er sagt, må det sies at Castorfs forestilling var både stemningsfull, medrivende, morsom og sterk - i beste mening.

Franz Biberkopf - spilt av Max Hoppe - og kameraten Herbert på ei kneipe ved Alexanderplatz.

I enden av S-banelinje 1, rundt tjue kilometer nord for Berlin sentrum, ligger Oranienburg, som - hadde det ikke vært for byens ganske spesielle historie - ville vært en anonym, forfallen og søvnig by som de fleste andre i det tidligere DDR. I utkanten av Oranienburg ligger nemlig konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, hvor mer enn 200 000 politiske opposisjonelle, jøder og andre "uønskede" fra hele Europa ble holdt som fanger av det tyske nazi-regimet i årene mellom 1936 og 1945. Om lag 2500 av fangene var nordmenn - deriblant Trygve Bratteli og Einar Gerhardsen.

Sachsenhausen ble bygget av fanger fra andre fangeleire sommeren 1936, og hadde en arkitektur som skulle tjene som forbilde for andre konsentrasjonsleire; her skulle i utgangspunktet fiender av nasjonalsosialistene interneres i brakker og tvinges til å arbeide under ekstreme forhold mens de ventet på sin videre skjebne. Etter hvert ble også jøder og politiske fanger fra okkuperte land rundt om i Europa sendt til leiren. Mellom 1936 og 1945 døde titusener av fanger av sult, mishandling, drap og sykdom i Sachsenhausen. Da Tysklands nederlag stod klart for nazistene i april 1945 ble det besluttet at leiren skulle evakueres, og ytterligere tusener av fanger døde dermed under "dødsmarsjen" på vei nordover mot Østersjøen.

22. og 23. april 1945 ble KZ Sachsenhausen befridd av russiske og polske tropper fra den Røde Hær. I årene umiddelbart etter krigen ble leiren brukt som fangeleir av den sovjetiske sikkerhetstjenesten NKVD før den ble forlatt i 1950. I DDR ble Sachsenhausen omgjort til et nasjonalt minnesmerke over krigen og "antifascismens seier over fascismen". I denne perioden ble de fleste av bygningene i leiren revet og en kolosal søyle - i kjent, bombastisk sosialistisk stil - reist i midten av området. Bare noen få originale bygninger stod igjen i Sachsenhausen da Tyskland ble gjenforent i 1990. Av disse ble for øvrig en av brakkene som under krigen huset jødiske fanger, utsatt for brann og hærverk av nynazister i 1992.

I dag kan man vandre rundt på Gedenkstätte und Museum Sachsenhausen og lese de enorme mengdene dokumentasjon som beskriver hverdagen og lidelsene til de tusenvis av innsatte som befant seg her. Det store, rolige området er for stort til at man kan få med seg alt på en dag, men det er vel heller ikke meningen. Den minituøse dokumentasjonen av det som har foregått omfatter alt fra fangenes dagboksnotater, fortellinger om kjente fanger fra ulike land - blant annet på norsk, historiene om drap, tortur og vanskjøtsel, om leirfengsler, -sykehus og -kjøkken, om motstandsgrupper inne i konsentrasjonsleiren, om forholdet til befolkningen i byen Oranienburg, om dødsmarsjen i 1945, om befrielsen og okkupasjonen av den Røde hær, om bruken av leiren etter 1945, om åpningen av leiren for publikum i 1961 og om hvordan KZ Sachsenhausen i dag har blitt ett av Tysklands mest besøkte minnesmerker over nazistenes grusomheter.

Inne i leiren kan man rusle rundt på egenhånd.

Det måtte bare komme: vår forkjærlighet for å lage lister over det beste innen ditt og det beste innen datt, må selvfølgelig også resultere i en liste over våre foretrukne vannhull i den tyske hovedstaden. Størrelsen på byen og antallet serveringssteder tatt i betraktning sier det seg selv at det i løpet av et helt liv er umulig å rekke over mer enn en liten promille av det som finnes av barer, cafeer og kneiper. Og siden vi stort sett har oppholdt oss øst for Brandenburger Tor i den tiden vi har vært her, står det ikke overraskende dårlig til med våre kunnskaper om utelivet i deler av Vest-Berlin - spesielt i områder som Charlottenburg og Schöneberg. Men det skorter likevel ikke på sterke meninger og klare favoritter blant de mange stedene vi kjenner. Som det går fram av lista nedenfor, har vi en svakhet for barer og utesteder med et lettere alternativt klientell og rock over høytalerne. Her finnes det med andre ord ingen diskoteker eller cocktailbarer. Berlins fem beste buler - i følge Jon og Cathrine - er disse:

1. Bull Bar (Wrangelstrasse 90, Kreuzberg. U-Bahn: Schlesisches Tor). I Berlins mest spennende bydel ligger - etter vår mening - byens desidert beste bar. Dette lille vannhullet i det berømte Wrangelkiez langt øst i Kreuzberg har alt en rockebar skal ha; punkere, hunder, gamle junkies, tannløse sjømenn, høy rockemusikk, øl fra Hamburg (Astra) og en lurvete, men kjempehyggelig betjening. Bull Bar representerer alt som er spennende med Kreuzberg. Og i nabolaget bor det stort sett bare tyrkere. Ingen over, ingen ved siden!



2. Ankerklause (Kottbusser Damm 104, Neukölln. U-Bahn: Schönleinstrasse). Ved den gamle ankringsplassen ved Landwehrkanalen ligger denne tidligere kneipa, som nå har blitt et av Kreuzberg/Neuköllns mest populære vannhull blant unge og gamle "ungdommer". Ankerklause har uteservering både foran og bak - på fortauet i Maybachufer og på balkongen over kanalen. Men aller best er kneipa en lørdag ettermiddag midt på vinteren da man innenfor de store vinduene kan sitte med aviser, øl og god musikk på jukeboksen og følge med på det mildt sagt allsidige gatelivet i Kottbusser Damm.

3. Kohlenquelle (Kopenhagener Strasse 16, Prenzlauer Berg. U- og S-bahn: Schönhauser Allee). Vi oppdaget Kohlenquelle - tidligere kjent som "Det hemmelige stedet" - allerede etter én uke i Prenzlauer Berg. Og vi har ikke funnet noe bedre sted i bydelen siden. Kohlenquelle ser ut som et utested i Berlin skal; i en tidligere kullhandel på hjørnet av en svært forfallen bygård ligger en stor kafé - med flipperspill, gamle møbler og elektronisk popmusikk på stereoen. Og hele sommeren sitter et fugleberg av solbadere i vestveggen mot Sonnenburger Strasse. Kohlenquelle har åpent hele dagen og er egentlig ingen bar, bortsett fra hver onsdag og lørdag når klubben i kjelleren åpner - etter et visst tidspunkt sågar med et hemmelig passord for å slippe inn.

4. Conmux (Simon Dach Strasse 35, Friedrichshain. U- og S-bahn: Warschauer Strasse). Klassikeren i Simon-Dach-Strasse har blitt flittig besøkt de siste månedene. Ikke minst fordi den ligger bare femti meter hjemmefra. Men sett bort fra alle turistene som gjør Conmux til ett av Friedrichshains mest populære steder på varme sommerdager, er dette et både avlappende og hjemmekoselig utested. Åpent fra tidlig om morgenen til etter midnatt, med billig mat og øl og en akkurat passe rølpete betjening.



5. Franken (Oranienstrasse 19A, Kreuzberg. U-bahn: Görlitzer Bahnhof eller Kottbusser Tor). Rock'n'roll-bula rett overfor klubben SO36 i Kreuzbergs hovedgate er egentlig et litt for opplagt valg. Men Franken, som åpner hver kveld klokka åtte og har oppe til langt på natt, er faktisk et veldig hyggelig sted, kanksje med unntak for sent på lørdag kveld. Tøff musikk, tøff innredning og sjarmerende høyt under taket.

Müggelsee er Berlins største innsjø.

Berlin må være Europas grønneste storby; store deler av byen er tilsynelatende i ferd med å gro fullstendig igjen, med en dobling i antallet trær i sentrum i løpet av de siste fem årene, og stadig flere tidligere industri- og boligområder fullstendig overgrodd av buskas og grønne vekster. I tillegg finnes det store "offisielle" grøntområder innenfor bygrensene - store byskoger med sykkelstier, kanaler og innsjøer med gode bademuligheter.

Det største og mest kjente friområdet i byen er Grünewald, sør-vest for Charlottenburg - på veien mot Potsdam. Om sommeren er den store skogen stappfull av syklister, joggere, nakenbadere, villsvin og hundeeiere. Og sør-vest for skogen ligger Wannsee, Berlins mest populære bade og vannsportområde.

Langt roligere og enda hyggeligere er friområdet i Øst-Berlin; i Byskogen (Berliner Stadtforst) og rundt Berlins største innsjø, Müggelsee. Et kvarter med S-banen fra Ostbahnhof ligger Friedrichshagen, en av Øst-Berlins koseligste "landsbyer". I enden av hovedgata, Bölschestrasse, begynner innsjøen, med badeplasser, ølhager, overnattingssteder, seilbåter, turistferger og en minst 15 kilometer lang sykkelsti rundt det hele. Sør for Müggelsee ligger det øst-tyske hotellparadiset Müggelseeperle, og i øst kanalområdet Neue Venedig.

Helt nede i vannkanten ligger Berliner Bürgerbrauerei.

Det har av ulike grunner blitt mye politikk og utenriksstoff på bloggen i det siste. For å gjenskape en smule balanse føler vi oss derfor forpliktet til å formidle noe av det som skjer i nærmiljøet der vi bor.


- Jeg er deres medborger i deres gate. Redd meg fra sagen!

Lokale demonstranter møttes i går på hjørnet av Simon-Dach-Strasse / Revaler Strasse.

Pro et contra

...men fortauet i denne delen av gata er en katastrofe.

Hva er det som gjør en liten, søvnig landsby i Sachsen med rundt 1.000 innbyggere, noen få butikker, to spisesteder, en dagåpen café og ei kebabsjappe til det viktigste stedet på jorden for over 800.000 mennesker - de fleste av dem bosatt i Afrika? Svaret er selvfølgelig religion; byen Herrnhut ble i 1722 grunnlagt av religiøse flyktninger fra Mähren, som her fikk lov til å praktisere sin egen versjon av kristendommen av den pietistiske godseieren Grev Zinzendorf.

Vår venn Anne fra København skriver på en doktoravhandling i historie om Brødremenighetens misjonsvirksomhet, og tilbringer derfor forsommeren på arkivet i Herrnhut. Dette er grunnen til at vi fredag dro på utflukt fra Berlin med lokaltog og -buss via Cottbus, Görlitz og Löbau for å besøke denne spesielle byen i nærheten av den tsjekkiske grensen. 
 
Den såkalte Brødremenigheten, også kalt Herrnhuterne, var en av de første protestantiske sektene som opprettet misjonskontorer i andre deler av verden, og har i dag menigheter både i Amerika og Afrika, med over halvparten av medlemmene bosatt i Tanzania. I selve Herrnhut har Brødremenigheten i underkant av 600 medlemmer. I Brødremeningheten er det slik at alle medlemmene ved slutten av livet skriver ned historien om sine liv, såkalte Lebenslauf. En del av disse er samlet i Brødremenighetens arkiv i Herrnhut.

De som har lest P-O Enqvists bøker Livlegens besøk og Lewis reise vil være kjent med Herrnhuterne og deres betydning både for det danske kongehuset og som åndelig forløper for Pinsebevegelsen.

Etter å ha sett og prøvesmakt hele Herrnhut i løpet av fredagskvelden, dro vi lørdag sammen med Anne på utflukt til regionshovedstaden Zittau, en halvtimes busstur unna. Zittau, som grenser til både Polen og Tsjekkia, er en søvnig, litt forfallen by med syv store kirker og en historisk gamleby som kjente symboler. Men for turister er det nok den smalsporede jernbanen opp til kurstedet Oybin i Zittauer-fjellene som trekker mest.

Etter en romantisk utflukt med somlete damptog til Zittauer Gebirge avsluttet vi den myggfrie sommerkvelden og -natta med grillmat og tsjekkisk øl i godt selskap rundt bålet i hagen til Claudius og Adriana, som bor i en gammel erverdig villa i sentrum av Zittau. Claudius og Sebastian, som sammen med Saskia var på besøk fra Dresden, har begge arbeidet som tannleger i Norge.


Hutbergaltanen er Herrnhuts høyeste punkt og mest kjente landemerke.


Landsbyen Herrnhut sett fra Hutbergaltanen.


På Brødremenighetens kirkegård - kalt Gudsåkeren - ligger 6000 brødre og søstre på rekke og rad og venter på den endelige "innhøstingen".


Anne utenfor Brødremenighetens arkiv i Herrnhut.


Rådhuset i Zittau sett fra tårnet i Johanniskirken.


Damptoget fra Zittau til Oybin bruker femtifem minutter på tolv kilometer, men så er det da også over hundre år gammelt.

Lørdag formiddag reiste vi sammen med Helene (på besøk fra Stockholm) to timer med buss og bane til den første - og høyst sannsynlig siste - Berlin Festival. På et jorde utenfor landsbyen Paaren im Glien langt ute på de Brandenburgerske marker hadde ildsjeler fra Berlin satt sammen et godt musikkprogram, rigget opp en stor scene og invitert musikkinteresserte byfolk til rockefestival i det grønne.

Som en regel er det alltid overraskende få som dukker opp når det rigges til kulturarragementer i Berlin. Men Berlin Festival var noe av det stusseligste vi har sett når det gjelder publikumstilstrømning. På den store plenen foran storscenen var det aldri mer enn halvfullt - fra miksepulten og fram. Og foran innendørsscenen var det absolutt ingen, før det begynte å regne i 20-tiden om kvelden og kalde og våte festivaldeltakere ikke hadde noe annet valg enn å trekke innendørs. Til sammen kan det ikke ha vært mer enn 1.000 stykker til stede på Berlin Festival, og det er jo temmelig dårlig for en rockefestival med forholdsvis kjente navn fra begge sider av Atlanteren på programmet.

Dårlig publikumsoppslutning til tross; opptil flere av bandene vi hørte var riktig gode; både Glasgow-bandet Sons & Daughters, engelske Whitey, de gamle heltene i The Undertones og spesielt ny-gamle The Wedding Present leverte virkelig bra konserter i det ustabile sommerværet i Paaren im Glien. Hovedattraksjonene The Kills, Die Sterne og Ian Brown gadd vi ikke vente på, for når uværet kom og sola gikk ned, ble det alt for kaldt å sitte ute. Vi tok bussen tilbake igjen til Spandau, og derfra videre inn til Berlin der vi avsluttet kvelden på en varm, deilig pub i Friedricshain lenge før stakkars Ian Brown - antakelig helt alene - entret scenen i uværet ute på festivalen.


Labert frammøte. Slik så det ut på Berlin Festival da Ladytron sto på scenen.


To av rundt 1.000 festivaldeltakere som hadde tatt turen til Paaren im Glien.


Festivalens musikalske høydepunkt: The Wedding Present.